Problematferd hos barn og unge forståelse, årsaker og veien videre

problematferd hos barn og unge skaper ofte stor uro, både i familier og i barnehage og skole. Voksne kan kjenne på frustrasjon, usikkerhet og noen ganger maktesløshet. Hvorfor oppfører barnet seg slik, og hva kan gjøres annerledes? For å kunne hjelpe på en god måte trengs både kunnskap, struktur og varme relasjoner.

Når voksne forstår sammenhengen mellom følelser, læringsmiljø og handlinger, blir det lettere å tolke signaler og forebygge større utfordringer. Arbeid med problematferd handler derfor ikke bare om å stoppe uønsket atferd, men om å styrke sosial kompetanse, mestring og trygghet hos barnet.

Hva problematferd er og hvordan den utvikler seg

Problematferd viser til handlinger, reaksjoner eller mønstre som skaper vedvarende vansker i læring, sosialt samspill eller følelsesliv. Det kan handle om utagering, sinneutbrudd, konfliktsøking, trusler eller fysisk aggresjon. Men det kan også være stille former for strev, som tilbaketrekking, passiv motstand eller manglende deltakelse i lek og faglig arbeid.

En kort og presis definisjon kan være:
Problematferd hos barn og unge er atferd som ofte bryter med regler og forventninger, og som samtidig hemmer barnets egen utvikling og andres trivsel over tid.

Utvikling av problematferd skjer sjelden over natten. Ofte ser man et mønster:

– barnet opplever gjentatte nederlag eller misforståelser
– følelsene blir sterke og vanskelige å regulere
– omgivelsene svarer med kjeft, sanksjoner eller avvisning
– forholdet mellom barnet og de voksne blir mer preget av konflikt enn samarbeid

Med tiden kan dette gjøre at barnet lærer at negativ atferd gir mer forutsigbare resultater enn positiv innsats. For eksempel kan et barn som stadig mislykkes faglig, oppleve mer kontroll når det lager bråk, fordi klassen da avbrytes og kravet om mestring forsvinner.

Faglig litteratur peker ofte på tre sentrale områder som påvirker utviklingen:

– individuelle faktorer, som temperament, språkvansker, konsentrasjonsvansker eller traumer
– familie og omsorgsmiljø, for eksempel høyt konfliktnivå, lite stabilitet eller psykiske helseutfordringer hos foreldre
– barnehage- og skolemiljø, inkludert relasjoner til voksne, klassemiljø, struktur og forventninger

Jo flere risikofaktorer som er til stede samtidig, jo større er faren for at utfordringer fester seg som mønstre.

Fra problembarn til problemløsning pedagogiske tilnærminger som virker

En viktig grunnidé innen sosialpedagogikk er at barn ikke er problemet; de viser problemet gjennom atferd. Når voksne ser bak handlingene og leter etter årsaker, åpner det for mer treffsikre tiltak.

Flere faglige perspektiver bidrar med nyttige briller:

– En psykodynamisk tilnærming legger vekt på følelser, indre konflikter og tidligere erfaringer. Barnets atferd forstås som uttrykk for vanskelige følelser som barnet ikke klarer å sette ord på.
– En psykopedagogisk tilnærming retter fokus mot hvordan læringsmiljøet, undervisningen og kravene påvirker barnet. Her spør man: Er oppgavene tilpasset? Er strukturen tydelig? Får barnet oppleve mestring?
– Atferdsmodifikasjon ser på sammenhengen mellom situasjon, handling og konsekvens. Hvilke reaksjoner fra voksne forsterker problemet, og hvordan kan positiv atferd belønnes tydeligere?

Felles for disse perspektivene er vektleggingen av systematisk arbeid. Voksne som jobber målrettet med observasjon, refleksjon og justeringer, får ofte bedre effekt enn de som kun reagerer i øyeblikket.

Noen sentrale prinsipper i arbeidet er:

– tydelige rammer og forutsigbare regler, presentert på en enkel og positiv måte
– varme og stabile relasjoner der barnet opplever seg sett, uavhengig av atferd
– tidlig innsats når små signaler dukker opp, før problemene fester seg
– samarbeid med barnet om løsninger, fremfor ensidig bruk av straff og sanksjoner

I stedet for å spørre hva er galt med barnet?, blir spørsmålene heller:
Hva strever barnet med akkurat nå? og Hva kan vi voksne gjøre annerledes for å støtte bedre?.

Sosial kompetanse, mestring og forebygging i praksis

Forebygging av problematferd handler i stor grad om å bygge opp barnets sosiale og emosjonelle ferdigheter. Når barn lærer å forstå egne følelser, vente på tur, dele, samarbeide og løse konflikter, reduseres behovet for å bruke aggressiv eller tilbaketrukket atferd som strategi.

Sosial kompetanse kan trenes på samme måte som faglige ferdigheter:

– voksne setter ord på følelser og viser konkrete måter å håndtere dem på
– man øver i små, oversiktlige situasjoner, for eksempel i lekegrupper eller i korte samtaler
– gode handlinger blir lagt merke til, anerkjent og forsterket
– feil brukes som læringssituasjoner, ikke som anledning til skam og hard straff

Strukturering av miljøet er også sentralt. Klare dagsplaner, faste rutiner, rolig start på dagen og tydelig informasjon om hva som skal skje, gir trygghet. Barn som vet hva som venter, har mindre behov for å teste rammene.

Arbeid med mestringskompetanse er et annet nøkkelpunkt. Barn som opplever seg kompetente, har mindre grunn til å gjemme seg bak bråk, tull eller total passivitet. Små, realistiske mål og hyppige opplevelser av å få til noe, gir motivasjon og håp. Dette gjelder både faglig, sosialt og praktisk.

Mange barnehager, skoler og foreldre opplever stor nytte av å styrke sin egen kompetanse gjennom kurs og faglig veiledning. Dypere forståelse av problematferd og kjennskap til konkrete metoder gjør hverdagen enklere for både voksne og barn. En aktør som tilbyr slike fleksible og praksisnære kurs innen sosialpedagogikk og arbeid med problematferd hos barn og unge, er kompetansesenter-bedriftshjelp.com.